Vår erfaring m/vokterhund

Kyrne våre på beite med vokterhunder på patrulje...

For menneske har det til alle tider vært en kamp mot de store rovdyrene for å overleve, det er nok bare i den bibelske drømmen om paradiset at løven og lammet beiter fredelig sammen - virkeligheten er nok langt mere brutal.

Etter som sivilisasjonen har gått sin gang og folk fikk tilgang på effektive skytevåpen ble de store rovdyra nesten utrydda i hele den vestlige tettbefolkede verden, og en driftsform med utstrakt bruk av frittgående dyr på utmarksbeite uten gjetere har latt seg gjennomføre uten fare for store tap. Spesielt i et karrig land som Norge med lang vinter og lite areal som går å fulldyrke har beite i utmark hatt, og har fremdeles meget stor betydning. 

Beiterett i utmark har fra gammelt av vært nøye lovregulert, og er i dag en tinglyst rettighet som følger med de fleste eiendommer spesielt i distriktene. I et land med kun 3% dyrka areal og store utmarksområder har dette hatt avgjørende betydning for folks utkomme og overlevelse - det har gjort at folk har kunnet livnære seg på forholdsvis små eiendommer med begrenset dyrka areal over hele landet.

I tidligere tider mens det enda var rovdyr over hele landet, var nesten hele befolkningen sysselsatt i jordbruket. Det var små husdyrflokker og det var gjerne fattigmanns unger som ble satt til å gjete dyra, og dyra ble tatt inn i sommerfjøset om natta. Bruk av store vokterhunder slik det er vanlig i andre land har aldrig vært i bruk her i landet, trolig pga. at folk hadde mere enn nok med å skaffe seg mat på bordet og rett og slett ikke så seg i stand til å fø på digre vokterhunder i tillegg. 

Etter hvert som utviklingen av samfunnet har gått sin gang med lite eller ingen rovdyr og en sterkt minkende bondebefolkning har dagens utmarksbeite uten gjetere fått utvikle seg, og gjennom flere tiår har tap av dyr på beite vært minimal. Med totalfredning og en økende stamme av store rovdyr er virkeligheten for mange beitebrukere i dag en helt annen med store tap til rovdyr, og en opprivende konflikt mellom beitebrukere og rovdyrvernere (storsamfunn) når stadig nye høyder.

Den tradisjonelle Norske buhunden på sauesanking, nå for tiden er Border collie nesten enerådende.

Her i distriktet var det tidligere mange besetninger med både kyr og sauer som hadde dyra på utmarksbeite, men etter store tap spesielt til bjørn er det nå helt tomt for sau i utmarka og det er kun noen få besetninger med storfe som fremdeles har frittgående dyr på beite.

Vi for vår del har etter beste evne forsøkt å tilpasse oss situasjonen, og har ikke opplevd store tap til rovdyr. I 1996 mista vi en sau dokumentert drept av bjørn. Dette skjedde på innmarksbeite, noe som vakte oppsikt den gangen. Etter den hendelsen har vi henta sauen hjem om kvelden, og bytta  fra Norsk kvit sau til gammalnorsk spælsau som har bedre flokkinnstinkt og er raskere til beins. Vi har opplevd at bjørn har forsert flere gjerder og prøvd å ta sau helt inn i tunet, men vi greide å berge all sauen inn i fjøset før den fikk tak i noen - en ganske dramatisk opplevelse i kveldsmørke. Bjørnen greide vi å jage vekk, men den tok sau hos en nabo seinere på natta.

Etter at sauen ble borte fra utmarka har det de siste årene blitt drept og skadet flere ammekyr av slagbjørn her i bygda, kadaver er funnet og det er dokumentert bjørnedrept av fylkesmannen. Vi har ikke hatt angrep på våre dyr i utmarka, de beiter kun på dagtid, og vi har i flere år hatt GPS sender på dem slik at vi kan følge med på hvor de går i løpet av dagen. De er stort sett flinke til å komme hjem på egen hånd, under normale forhold er det sjelden at de må hentes. Om natta er de inne i fjøset.

Tross alle forholdsregler høsten 2015 drepte likevel en slagbjørn ei mjølkeku her hos oss på innsiden av gjerdet ca. 300 meter fra tunet.Det som er litt spesielt med den bjørnen som har herja her i bygda er at den går etter de største, kraftigste kyrne. ''Skjønna'' som var kua's navn, veide ca. 600 kg. ho hadde 6 uker igjen før kalving, så det var ei diger og rund ku, men likevel et lett bytte for bjørnen. Tidligere den sommeren var det drept kjøttfekuer i utmarka som var enda større ca. 8-900 kg. Da det viste seg at bjørnen fulgte etter kyrne helt ned i bygda og slo til på innsiden av gjerde, skjønte til og med fylkesmannen at dette ikke var til å leve med og fellingstillatelse ble gitt umiddelbart.

Til tross for intensiv jakt i flere uker lyktes de ikke med å felle bjørnen. Jegerne fikk bare tillatelse til å jakte i dagslys, via viltkamera ved kadaveret kunne vi se at bjørnen var der hver natt og forsynte seg, men det var ikke mulig å komme på skuddhold om dagen - så vi fikk bevis for at jakt på en gammel erfaren slagbjørn ikke er enkelt. Sommeren 2016 var det fredelig i skogen og ingen dyr tapt, så den bjørnen har nok funnet seg andre jaktmarker hvis han fremdeles er i live. Vi bare håper at vi slipper flere besøk av en slik kraftkar i våre beitemarker, for sommeren 2015 var alt annet enn hyggelig.

Som tidligere nevnt er det stadig vanskeligere å verne dyra mot rovdyrangrep, vi kan aldri være trygge, og det er en angst og uro for dyra hele sommerhalvåret både innafor og utafor gjerdet. Før var det en stor glede og lettelse og slippe dem ut om våren, nå er det mildt sagt med blandede følelser vi møter denne årstiden.

Det er utallige historier gjennom de siste årene hvor vi med nød og neppe har greid å avverge angrep og drepte dyr, og en ting som er helt sikkert er at det har kostet utrolig mye tid og krefter for hele familien.

Vi har vært så heldige å få leie 2 naboeiendommer som har lagt ned gardsdrifta, med et par hundre daa. inngjerdet beite som grenser inntil vår eiendom, så de siste årene har det bare vært mjølkekyrne som har gått fritt i skogen. Ungdyra som kan finne på å tulle seg bort har vi hatt kontroll på innafor gjerdet - det har vært til stor hjelp i en travel hverdag.

Velberget hjem fra skogen, venter på å komme inn for natta......

Zola våren 2015

Tillsyn og pass av dyra har blitt mere krevende, og i januar 2015 hentet vi fra Finland vår første Pyreneerhund '' Chenespace Zola'' vi håper at vi ved hjelp av vokterhund vil kunne ha bedre kontroll på situasjonen, i hvert fall på innsiden av gjerdene.

Vi har flere hundre daa. inngjerdet mark fordelt på flere skifter i forbindelse med garden og en hund er ikke nok til å passe på alt dette, så allerede i desember 2015 hentet vi en ny Pyreneer valp hos Gina Tveit på kennel Kilago.

Kilago's Bisou (Bisou betyr suss på fransk) er vokst opp og preget på sau i sauefjøset til Gina og familien i Suldal. 

Oppvokst hos en flink oppdretter av rasen fikk hun selvfølgelig også god sosialisering på folk og det var en godt preget og harmonisk valp vi fikk i hus. Et godt utgangspunkt for en fremtidig buskapvoktende hund.

Fortsettelse kommer..........